Spirit magazine May 2002

Thanks to Hanne for the review.



múm - Finally we are no one (FatCat)

Island ble plagsomt populært på 90-tallet; i etterdønningene av Björk var det liksom ikke måte på hvor mange artister som fylte opp cred-kontoen ved å tilbringe noen timer blant geysirer, vikingnavn og skyhøye ølpriser. Men Sigur Rós eller ei: Den frosne øya har ikke avfødt all verdens musikk av betydning i forhold til oppmerksomheten "miljøet" har blitt til del. Så flott, da, at de endelig har kommet opp med et band som kan forsvare ethvert tilløp til panegyrikk. Firerbanden Múm holder nemlig alt hva deres tidligere utgivelseer har gitt løfte om, og byr på et eventyrlig isslott av en plate. Finally We Are No One er sakral og yndig elektronika av et slag man nødvendigvis må bo i periferien for å fantasere seg frem til. Ren, ubesudlet, jomfruelig-det er som å høre musikk bli født på nytt. Et poeng som ikke er uviktig-vi snakker _gjenfødelse_ her, ikke skapelse. Múm har funnet kjernen i tidlige 90-tallsmesterverk som My Bloody Valentines Loveless og One Doves Morning Dove White, og låner triks fra tidlige Warp-ting slik Boards Of Canada gjør det. Men de har funnet en egen kontekst for sine velvalgte inspirasjonskilder, her er intet utvannet, bare filtrert gjennom nysgjerrige sinn som skjærer bort alt unødvendig bullshit og serverer musikken så krystallklar og barnlig at det nesten føles pedofilt å like det. Innledningsvis virker Finally We Are No One mistenkelig lett å ta innover seg. Og til mesterverk å være er den forbausende tilgjengelig; som på Bents Programmed To Love tar melodiene _nøyaktig_ den retningen du vil de skal gå. Men det er dét som er så deilig: Múm spiller på banale følelses-strenger vi alle besitter innerst inne, og gjør her storslagen kunst av de enkle ting. Og _det_ er det bare virkelig begavede artister forunt å få til.

(6 av 6)



back